SJØFOLKENE

Sjøfolkene henger rundt bryggene
og på gatehjørnene.
De har brede ansikter
som vind og olje har laget veier i.
Nevene deres er ru
som gammelt skipstømmer.
De synes det er fint å være hjemme.
De maler hagegjerdene sine,
klipper busker. Er her -
De har røster som jern og steinskred.
Når de ler, svaier kirketårnene,
og hattene deres kaster skygge over gatehjørnene.
Slik klemmer de byen inntil seg
som om den var en unge de har savnet.
Men helst
vasker de frem og tilbake langs bryggene
lik rekveden oppe ved Kapp Tjeljuschkin.
Uslitelige.
Men med ensomheter, veldige som havet,
i øynene.

Kolbein Falkeid, Dissonans (1968)